Jeg er meg.

Det er en og en halv uke siden terrorister tok seg inn i et avislokale i Frankrike og utøvde en politisk motivert massakre. I kjølvannet er moder Europa ikke seg selv. Hun sliter med å komme i balanse igjen. Det er kaos. Vold. Gode dager for de intolerante. De som sier "hva var det jeg sa", på begge sider i en debatt med en retorikk som i stor grad har handlet om å splitte og polarisere. Ikke samles rundt Europa, den greske gudinnen vår med de fine idèalene. Frihet. Likhet. Brorskap.

Enhver med tastatur maner andre til å forsvare det de selv har kjært. Ære, verdier. Prøver å overbevise andre om hva de bør mene nå. Jeg leser alt, lærer fakta, fordøyer idèer, forsøker å forstå alle syn. Vi er mennesker alle sammen, hver og en av oss. Tro det eller ei.

Vi ser folkemord. Borgerkriger. Krig over landegrenser, internasjonale nettverk i en globalisert verden. Vi føler oss hjelpeløse. Diskuterer om det er etisk forsvarlig å intervenere uten støtte fra Sikkerhetsrådet. Vi kan ikke vente og se. Så vi bomber litt. Det hjalp ikke, så venter vi litt til, ser med gru på at det grufulle skjer. Er redde for at det kommer hit. Så kommer det hit, og vi kjemper imot.

Jeg ser 19 år gamle lyshårende jenter ta ut sitt raseri på tastaturet. Mane til kamp og strid. Ber folk stå opp, stå opp for det at ordet neger skal kunne brukes, stå opp mot at ordet rasisme ikke skal kunne brukes.
Denne jenta fikk meg til å komme på Susanne Vega sin låt "The queen and the soldier".
Man kan ha fantasier om å være verdensherskerinne (/hersker) for en dag, fikse opp i problemene, sende soldater hit og dit. Uavhengig av hvilken side man er på. Men vi er mennesker. Alle sammen.