Jeg har tenkt litt på ulike samtalesjangre i det siste.
På skolen lærte vi de ulike litterære sjangre, men jeg kan ikke huske at vi hadde så mye om diskurs.
Siste året mitt på videregående, hadde vi i elevrådet et kurs som vi igjen skulle holde i klassene, som het "Hør her". Heftet hadde mange gode teatersportøvelser, der hensikten skulle være å legge merke til eget språk og kroppsspråk når vi snakket og tok på oss ulike roller.
Jeg hadde liksom ikke vert fullt bevisst på dette før det.
Videre kom man på universitetet, og feministene holdt "bøllekurs" for å lære å avdekke hersketeknikker. Det var liksom ikke et tema før det, for meg. Vi hadde ingenting om dette på skolen. Plutselig ble jeg bevisst på at det er et uttall hersketeknikker og maktspråk som folk har lagt seg for uvane, og la mer merke til mine egne. Nå er det, i allefall innenfor grupper som er vant med å diskutere, en mye større grad av bevisstgjøring rundt hersketeknikker, og der man nærmest blir utkåret til taper av en debatt om en bruker disse. I alle fall er det ikke mange som gidder høre på eller ta argumentene alvorlig.
Jeg var på et seminar i fjor med Human-Etisk Forbund som het "Filosofi med ungdom". Her ble det lagt vekt på den dogmefrie samtalen, en samtaleform som flyter, men med en ordstyrer som lokker fram tankene og følger opp de som er ekstra spennende. Alle får tid til å forklare ferdig, og alle kan spørre om den andre vil forklare på en annen måte hvis noe er uklart. Ingenting er feil å si, alle har det samme formål med å være der - å belyse saker fra mange vinkler og lære av det. Ingen blir angrepet, selv om de møter motargument. Alle legger fra seg piggene i gangen før de kommer inn.
Samtaleformen syntes jeg ble naturlig for meg, dette er idealet jeg har i bakhodet når jeg underviser; å få alle til å si, og til å skape et samtaleklima der det er ufarlig å legge fram selv tanker man selv synes er litt latterlige. Man hjelper, gjennom å lufte tankene med andre, å få kjøtt på beina på halvferdige tanker, forkaste noen, og føde noen nye. Kanskje kan man til og med skifte mening?
Jeg har ikke kommet så langt med å finne ut av de ulike samtalesjangrene, og jeg er sikker på at mange lesere kan mange flere, så det er til god utvikling for meg om noen kan legge igjen en kommentar hvis de kommer på noen.
Den fortrolige samtalen
Her snakker man om dypt personlige ting med en man er fortrolig med. Det er en risikofylt samtaleform, da man gjør seg selv veldig sårbar overfor den andre. Når man har noen man kan stole på, vil vel få andre samtaleformer måle seg med denne.
Småprat
Snakk om vær og vind kan enten være bare det, om vær og vind, eller ligge et potensielt Olav H. Hauge- dikt i. Det ligger mye hjerte i slikt småprat, man viser at man ønsker kontakt, men på en overfladisk måte, fordi man ikke ønsker å avdekke uenigheter eller konflikter. Har man vokst opp på bygda er dette naturlig, men i byer, der det er viktig å føle seg trygg, synes jeg det er helt nødvendig (og alt for lite av).
Den filosofiske samtalen
Som jeg nevnte over, en dogmefri samtaleform, rundt etiske problemstillinger, der ingen setter ned normativ, selv om man sier sin mening får andre lov til å ha sin, og man ser på samtalepartnerne sine som likeverdige selv om man er uenig. God stemning. Alle forlater samtalen beriket av andres måte å se verden på, og har utvidet forståelse om emnet.
Diskusjon
Her har man tatt et standpunkt i en sak, og legger fram argumenter for standpunktet, mens den man diskuterer med har et annet syn og man veier hverandres argumenter. Mange fakta kommer på bordet som begrunner at man ser på ting ulikt, og kan være lærerikt og givende for begge parter. Man får kunnskap og perspektiver man ikke hadde før.
Opplæring
Tar med denne også. I diskusjoner er det stor forskjell på å utveksle argumenter eller informasjon, og så til å tviholde på ordet der man snakker i en halvtime for å undervise om et emne den andre kanskje synes er dørgende kjedelig. Er det relatert til emnet, og hver får legge fram sin kunnskap på en likeverdig måte, også i taletid, kan det fungere.
Belæring
Her tar man den andre i skole, og nedlegger normativ over hvordan den andre skal oppføre seg, hva som er greit eller ikke å mene eller gjøre. (Fra TV-reklame: Nei takk, Steinar er forsynt!). Om man faktisk har bruk for å lære noe kan det være nødvendig, som i en jobb, men i de aller fleste av tilfellene dette blir gjort er det uhøflig og uforskammet. Jeg tar med det å svare for andre til en tredjepart.
Debatt
I en debatt har man bestemt seg for et syn, og vil forsvare dette med nebb og klør. På krigersk vis slår en i bordet med argumentene, og det blir gjerne både bombastisk og med krasse kanter. Andre som vil inn i samtalen må velge mellom "for" eller "mot", det er ingen mellomting, man blir (ofte ufrivillig) plassert på en av sidene.
Krangel
Her er de fleste av hersketeknikker lov, det er bare å druse på med uhøfligheter, sjikane og dritt. Selv roping er lov, og hvis idioten ikke er enig og med en gang innrømmer at han er en idiot, ty til tallerkenkasting. Vold er så lavt at det tar jeg ikke med engang.
Ok, da har jeg satt opp noen (av sikkert mange flere) samtalesjangre i etikkspørsmål.
Jeg tror at hovedproblemet til konflikter, forvirring, sårede følelser osv. er at man ikke tolker riktig hvilken samtalesjanger man skal bruke i en gitt situasjon. Noen, som faktisk gjør et forsøk, legger gjerne lista der den andre driver på, og da kan det fort eskalere opp trappene selv fra en fortrolig samtale til krangling.
I dag har vi jo også en tredje kommunikasjonsmåte. Ved siden av skriftlig og muntlig kommunikasjon ligger sosiale medier, der tastetempo er så høyt at det blir nesten som en vanlig samtale bare at det er med skrift. De fleste i dag deltar i samtaler og debattforum i SoMe, og vet hvordan det er når en gjøk ramler inn og begynner å sjikanere masse folk, selv i forum med mange tusen mennesker. Det hardner debattklimaet også for alle andre. Går noen fem på, så er man i gang. (Ikke gi mat til trollene).
Det å få bevissthet om samtalesjangre mener jeg er veldig viktig. Jeg tror man kan øve opp evnen til å beherske og til å bli flink til de ulike sjangrene, og å kunne tolke de og veksle mellom de, akkurat som man kan bli bedre i skriving.
De ulike formene for diskurs krever ulike måter å ordlegge seg på og ulik intensitet. Det er også uheldig tror jeg, om man har låst seg til bare en av samtalesjangrene.
Når man inngår en samtale må man spørre seg selv, hva ønsker jeg å få ut av denne samtalen her i dag? Er det noe denne personen kan lære meg? Er det jeg som har behov for å snakke ut om noe? Få tilbakemeldinger på noe jeg har tenkt på, og ønsker få belyst av andre? Vil jeg oppdra folk ved å være streng, og vil det fungere om jeg setter ned en norm overfor dette andre voksne mennesket? Ønsker jeg å få ut min frustrasjon? Er frustrasjonen rettet mot denne personen, passer den inn under tema for det som diskuteres?
Men foran alt: Hva ønsker denne personen å si til meg.
Så det jeg lurer på er: Er det mulig for oss når vi diskuterer etiikkspørsmål å legge fra oss vår agenda eller personlige meninger om hva andre burde tenke, hvordan de bør handle og hva som passer seg, og bare høre etter hva de sier, la de få snakke ferdig, spørre når vi ikke forstår hva de mener? Er vi faktisk interessert i hva de tenker, og ikke bare sitter og bruker tiden på hva vi selv vil si? Eller er vi for opptatt av at vi har rett, at vi vet mye bedre enn andre?
Kan den filosofiske etikksamtalen være mer enn en samtaleform, men en livsanskuelse?
Er en dogmefri samtale mulig, og i så fall - hva gjør den mulig, og hva gjør den umulig?
Lekse til onsdag.
No comments:
Post a Comment