Jeg blir stadig utfordret på hvordan jeg vil forklare buddhisme som livssyn, og møter antagelser om at det er en Gud som tilbes, Buddha.
Jeg vil gjøre et forsøk på å forklare min tolkning av buddhismen.
Innenfor buddhismen anser man mennesket for å være hellig og guddommelig. Tanken bygger på at vi hver og en av oss har en verden i oss. Alt du ser og opplever av erfaringer og kunnskap, bygger opp en verden som er din. Denne verdenen dør med deg.
Samfunnet og verdens befolkning og alt liv utgjør summen av det som er hellig. Vi alle skal oppleve den menneskelige erfaring. Sjelen finner man i seg selv, og i alt rundt seg. Summen av alle er også guddommelig, og gjør oss til ett. Vi kan godt kalle dette verdensaltet eller kosmos. Altet, fordi det utgjør alt liv. Når en forklarer dette til noen som synes det er vanskelig og uhåndgripelig, så kan en sammenligning være den hellige ånd, selv om det ikke er det samme.
Det du kjenner når du er alene med deg selv, den stillheten og roen man finner når man lukker øynene og stilner kroppen og sinnet, det er sjelen. Sjelen tilhører kosmos, og du tilhører det. En kan godt si at det innerste i oss er sjelen. Sjelen er på utlån fra kosmos, slik at du får den menneskelige erfaring. Når vi dør, dør også selvet. Alt som du opplever som deg forsvinner. Noen tror at gjenfødelse vil si at man selv med alt det man er, våkner opp på nytt, gjennom en liten baby som blir født. Det er ikke slik en ser på det i buddhismen. Alt som var deg, selvet, er borte. Det er bare den innerste sjelen, den stillheten du kjenner på men som er vanskelig å gripe, som lever videre, det kosmiske.
Når en får kontakt med denne stillheten finner man visdom og svar, og kan nullstille seg fra det kaoset den menneskelige erfaring gir. I våre hverdagsliv handler mye stort sett om å prøve å overleve fra dag til dag, med våre smerter, lidelser og frykt. Det er ikke uvanlig at man prøver å gjøre livet lettere for seg selv blant annet ved begjær eller ægjerrighet. Det kan være at en del skader andre mennesker ved å forsøke å få det bedre for seg selv, for eksempel.
Et mål buddhister jobber mot er å få seg selv "i vater", å fri oss selv fra de vanskelige tingene som tynger oss som mennesker, og se forbi alt dette. Finner man og kjenner på sin innerste sjel, får man problemer med å klare å skade et annet menneske, som også har en hellig sjel.
Sidhharta Gautama var en helt vanlig fyr, eller prins da, men et helt vanlig menneske som deg og meg. Han kom ut av sin beskyttede tilværelse og så menneskelig lidelse og ren nød. Han så hvordan mennesket kjempet mot seg selv og andre for å få et bedre liv. Han gikk ut i naturen, og levde som en asket, alene, og på minimalt med mat. Han mediterte for å finne svarene på hvordan verden kan være som den er, og fant denne stillheten i seg selv. Han oppnådde nirvana, altså å komme seg ut av det menneskelige og så inn i kosmos. Da han kom tilbake, hadde han en ro rundt seg som tiltrakk mange og de ønsket å høre hva han hadde fått innsikter i. Vi får en buddha en gang i hvert aeon, Siddharta Gautama var en av mange buddhaer før ham.
Det vi får en gang i blant, er mennesker som er uredde, gode og vise, og på denne måten blir lys i mørket. Disse kalles bodhisattwaer. Av eksempler kan en nevne Jesus, Ghandi og Martin Luther King, blant mange andre. Gjennom sine eksempler leder de andre til sine egne svar og visdom, uten å prakke det på folk. Det er ikke slik som med andre religioner, at man kun ved å være rettroende innenfor religionen kan frelse andre. Det er mer et menneskesyn, eller verdensanskuelse enn en religion.
Jeg skal ikke gå inn på Jesus sin tolkning av gudsbegrepet, her har vi så mange tolkninger fra før at man kan anta at alle tolker dette ulikt. Noen av evangeliene, særlig de gnostiske, beskriver en annen Jesus enn den kirken har kanonisert. I Thomasevangeliet, Markus og Q-kilden (som også blir regnet som de tidligste) finner vi en Jesus som sier at vår kirke er i oss og rundt oss. "Løfter du en stein kan du finne meg", sier Jesus i Thomasevangeliet. En kan bare spekulere i hvorfor apokryfene og de gnostiske skriftene som ble funnet i Nag Hammadi ble valgt vekk under kirkemøtet i Nicosia.
Buddhister er en uensrettet gruppe. Buddhismen oppfordrer hver enkelt å finne sine svar, noe som også gjør en ydmyk i forhold til hva andre tenker. Buddhister misjonerer ikke, det er muligens hvorfor mange ikke vet så mye om dette livssynet. Buddhismen ligger et sted mellom religion, menneskesyn og livssyn. Det finnes ritualer, som buddhister gjør sammen, og man kan velge å følge en læremester for å lære teknikker for å finne måtene å meditere på for å lettere finne denne stillheten i seg selv. Yoga er en av måtene man får stilnet kroppen, meditasjon en måte å stilne sinnet.
Det er ingen krav til rituell praksis, selv om det av noen blir utført riter også i buddhismen. Det finnes egne tempel, der man kan bli over lengre perioder og meditere om man ønsker, der man får tid til å tenke, utenfor verden, og kan få sjelelig veiledning om en ønsker det. Det er også flere ulike retninger og tradisjoner innen buddhismen.
Buddhismens grunnleggende tanker er at tempelet er i deg og rundt deg.
Det finnes ikke godt og vondt. Vi alle har en vei å gå, med oss selv og vår sjelelige utvikling, erkjennelser og lærdom. Vi er på ulike steder i denne utviklingen alle sammen. Noen lar menneskets kaos og emosjoner ta over for denne stillheten i sinnet, og er dermed ikke helt i kontakt med sitt innerste selv, og har ikke erkjent eller erfart sin egen hellige sjel. Det er ikke buddhistens oppgave å redde verden, alt er som det skal være, og bare ved å følge sin egen vei kan man nå videre. Det er ikke et mål i seg selv å få andre til å endre seg. Den dype respekten for andre mennesker gjør at man ser andres tanker og innsikter som verdifulle.
Det livssynet jeg har landet på, men som stadig er under revisjon, er helt forenelig med humanismen og vitenskapen.
I likhet med buddhismen og gnostisk kristendom mener humanismen at mennesket selv vet hva som er rett. I humanismen søker man å leve etisk, og å finne denne mellommenneskelige etikk. I den grad man kan kalle FN´s menneskerettigheter almennmenneskelige, kan man også si at de er bygget på humanistiske verdier. Slik jeg ser det har vi klart å skape leveregler sammen, fra alle religioner og verdensdeler, som vi alle kan enes om. De er menneskeskapte.
Ulikhetene mellom religion og humanisme er at innen religionene mener man at en Gud har gitt oss leveregler som gjør at vi kan leve etisk, mens et humanistisk syn mener at vi kan skape menneskeskapte leveregler. Etter min overbevisning synes jeg at det menneskeskapte lovverket og menneskerettighetene er de mest etiske per i dag.
Det er vanskelig å forklare sine innerste tanker omkring dette, både fordi man ikke ønsker fortelle andre hva som er rett og galt for dem, fordi det er personlig, og fordi man ikke ønsker skape en debatt der andre igjen skal fortelle deg at din overbevisning er uriktig.
Jeg ser stadig det at mennesket bruker gamle bøker, eller visdomskilder om man vil, som våpen for å slå i hodet på andre, uten å ha lest teksten selv som en visdomstekst.
Det er forskjell mellom spirituell praksis og strenge riter og leveregler, er mitt inntrykk. Det er to ulike måter å tolke våre gamle visdomskilder på. Mange skiller heller ikke mellom politikk og religion, og ved riter knytter mennesket seg til religonen, gjerne via en mellommann som tolker teksten for en, noe som gjør at mennesket følger leder uansett hva de politisk skulle måtte finne på.
Det er mye visdom å hente innen alle religioner, om man ser etter det gode.
Det er ingen tvil for meg om at buddhismen, gnostisk kristendom og humanismen har mange fellestrekk, og at vi alle har mellommenneskelige fellestrekk, både i den menneskelige erfaringen, og ved å ha en hellig og ukrenkelig sjel. Det er det som menes når buddhister sier at vi alle er ett.
Namaste
(min sjel hilser din sjel)
